fredag 31. august 2012

Værnes.




Sitter på Værnes og venter på flyet til Oslo som går klokken nitten. I dag har det vært utrolig mye kjøring, et par timer til Snåsa og tilbake. Men hadde det ikke vært fo det hadde vi nok endt opp med å sitte her enda flere timer og vente. Sitte ble det uansett. Og road-trip i trøndelag med mamma er jo ikke så verst det heller.

Koser meg med Unni Lindell igjen. Håper det ikke blir lik mye skuffelser som det ble med den første boken jeg leste av henne. (drømmefangeren).

torsdag 30. august 2012

Trondheim.




Nå har jeg og mamma akkurat fullført frokosten ved Bakklandet hotel i Trondheim. Om noen strakser skal jeg gjøre meg klar til å dra til st. Olavs hospital for å oppsøke øyelegen igjen. Siste gangen før Taiwan, så da er et opp til den øya å gjøre det helt bra igjen.

I kveld drar vi til Oslo for å møte pappa!

tirsdag 28. august 2012

Savn.

 Jeg gleder meg nå sånn til å dra tilbake til Taiwan at jeg allerede har begynt å lage planer for hva jeg skal spise når jeg er tilbake. Det første som står på listen min, som absolutt er nr. 1 favoritt, er Stinky Tofu (臭豆腐). Og det er akkurat hva det heter, illeluktende tofu, men veldig veldig godt. 
Få utlendinger liker det på grunn av lukten, som virkerlig treffer en når man passerer plasser hvor de selger dette, men velger man å ignorere den delen av måltiden kommer man ikke til å angre.

Min første kveld i Taiwan, tok venninnen min meg med på et svært nattmarked i Taichung. Jeg var trøtt og sliten etter den lange flyturen, så humøret mitt sent den kvelden var vel egentlig bare so-so. Da vi ankom nattmarkedet merket jeg straks at det var en forferdelig lukt der, og prøvde hele tiden å ikke puste med nesen. Til slutt husker jeg at jeg tenkte, skal jeg virkelig bo her? Det var ikke før i ettertid at jeg fikk vite hvor lukten kom fra, og da hadde jeg allerede klart å vende meg til den. Jeg var hvert fall ikke motvillig til å prøve det første gangen, det var faktisk jeg som ba om å spise det. Da syntes jeg egentlig den hadde en helt grei smak, men det var ikke året etter jeg falt helt pladask for denne tofuen, og nå er det en av favoritten. Jeg og en klassevenninne tar oss ofte en kjøretur i mat pausen for å spise dette her. Prøve å minske litt på det, siden det er fritert, og fritert er ikke så bra å spise hele tiden.

Å studere i Asia.

Å studere i Asia, har veldig mange fordeler, men også en del ulemper. Ulempene kommer vel fra pengene studenter ikke får. Fordelene er de utrolig mange erfaringene man får.

Jeg vet ikke hvordan det er å studere i andre land, men i Kina og Taiwan vet jeg at studenter ikke får noen støtte fra lånekassen første studieår, for de som velger å studere hele graden sin der, som jeg har gjort. Jeg har hørt noen rykter om at det er forandre nå, at lånekassen faktisk skal prøve å gi studente lån også første året, og det håper jeg virkelig er tilfelle selv om jeg ikke fikk være en del av det.

Grunnen for at jeg ikke fikk noe støtte første året mitt er fordi skolepoengene regnes annerledes i Taiwan, enn det det gjør i Norge, jeg ville derfor ikke få nok studiepoeng til å kunne motta verken stipend eller lån. Men, fra og med andre året mitt begynner det å bli riktig, og jeg må nå ha minimum 20 timer med skole i uken. Jeg tror jeg nå skal ha 21.

Jeg kan tenke meg det har vært mange studenter som har ønsket å ta hele graden sin i Kina, men som ikke har hatt noen som helst mulighet til det siden de ikke har hatt penger. Alle vet at penger ikke vokser på trær. At jeg har kunnet gjort det, to år uten noen form for støtte fra staten, er takket være foreldrene mine, og en god del deltidsjobb siste året på videregående. Første året mitt hadde jeg så og si mine egne penger, mens det siste året nå, som var første året på universitetet, var fullt og helt sponset av mamma og pappa. Jeg er utrolig takknemlig for det, men er også veldig lettet nå som jeg får penger fra staten, slik at det blir mer 'mitt'. Det føler jeg er viktig for at jeg skal kunne være 99% selvstendig.

Som student i utlandet får jeg 64 000 kr i stipend og lån per semester, og 10 000 av dem går til skolepenger. Skolen jeg går på er en av de dyre i Taiwan, siden det er privat skole. Så i året må jeg betale over 20 000 i skolepenger. Skal vi begynne å sammenligne det med USA er det jo grisebillig, men sammenligner man det med Norge begynner det å bli litt dyrt. Hvert fall etter min mening.

Selv om det har vært litt kjipt å måtte leve av mamma og pappa så mye som jeg har gjort, er jeg utrolig glad for at jeg har gjort det, og at de ikke har hatt noe imot å hjelpe meg. For jeg skal være helt ærlig og innrømme at det siste året nå har jeg vært veldig lite økonomisk av meg. Jeg har gått over budsjettet flere enn en gang. Men det at jeg har valgt å gjøre det jeg har gjort, studere i et land som Taiwan, vet jeg vil åpne mange dører for meg i fremtiden. Jeg har gjort noe ikke mange har gjort, og jeg tror det at i senere tid er det flere som kommer til å velge det samme.

For all del, har du tenkt på å studere i Taiwan, eller kanskje Kina, så er det bare å spørre om du lurer på noe. Jeg er langt fra ekspert, men jeg har litt peiling.

mandag 27. august 2012

Å minnes.

Nå sitter jeg her med en stor kaffe kopp, leser 'orkestergraven' av Unni Lindell og ser på 'the big bang theory' mens jeg også minnes om min første dag i Taiwan. Den aller første. 


Jeg husker da jeg satt på flyet, hvor overassket jeg ble over menyen hvor vi selv fikk velge hva vi ville spise. Det virket så ordentlig. Jeg husker ikke hva jeg valgte her, men sikkert noe kylling greier. Det var hvert fall veldig godt.


Flyet jeg var på var langt fra fullt, så jeg fikk en tre seter helt for meg selv, slik at jeg kunne ligge meg langs hele rekken. Unødvendig å si at jeg storkoste meg skikkelig. Hvert fall mer enn jeg hadde gjort om jeg hadde hatt noen ved min side. 


Da jeg landet på flyplassen i Taipei, ble jeg hentet av en venninne jeg hadde kommet i kontakt med over nettet. Vi hadde ikke chattet så lenge sammen før hun tilbød seg å hente meg på flyplassen. Og lettet over det var jeg, siden jeg egentlig aldri før hadde reist så alene, og det å komme til et så fremmed land skremte meg kanskje litt. Hun bodde, og bor fortsatt, i Taichung, Taiwan's tredje største by. Jeg skulle egentlig til Tainan, Taiwan's fjerde største by, men ble med henne noen dager i Taichung. Så fikk jeg se den byen og.







Jeg vet ikke hva mitt første inntrykk av Taiwan var. Jeg tror jeg allerede var veldig klar over hvordan det ville være der, etter så mange Taiwanske TV-serier jeg hadde sett, at jeg allerede hadde tatt livet av det første inntrykket mange får når dem reiser utendlands. For meg var det som å dra til en annen by i Norge. Bare med litt flere kinesiske tegn. Om det er en bra ting vet jeg ikke, fikk ikke noe kultur sjokk, som da kan være veldig positivt. 

Men jeg husker lettelsen jeg hadde av å endelig være i Taiwan. Hele tre år hadde jeg gått rundt og ventet på muligheten til å dra. Hele tre år hadde hodet mitt dag inn og dag ut vært okkupert med Taiwan, googling av Taiwan, snakking av Taiwan osv. Jeg klarte rett og slett aldri å få nok av det, og bare det å endelig få lov til å gå i Taiwanske gater var en fantastisk følelse. 


Det tok ikke lang tid før jeg forelsket meg i seven eleven. Som er overalt. Og som har nesten alt du trenger av daglivarer, som også er litt dyrere enn hos vanlige butikker, men som egentlig går ganske greit. 


 Min første telefon, kjøpte første dagen. Jeg hadde så lyst på en rosa klapp-telefon med kinesiske tegn på knappene. Det tok ikke så mange måneder før jeg ville ha en bra telefon.





 Første gang jeg spiste is, som Taiwanesere er så glad i. For å være helt ærlig er jeg mer glad i is-krem. Men dette funker også, hvis sausen de har på er god, og når det er frukt på istedet for rare gele greier.

Sier seg selv at det er veldig godt om sommeren, så det er noe jeg gjerne ikke vil unngå når varmen er på det høyeste.

 Dette likte jeg ikke når jeg prøvde det første gangen. Squid på norsk vet jeg ikke, men jeg syntes hvert fall ikke det var noe tiltrekkende ved det. I dag kan jeg veldig godt spise det, men er fortsatt ikke favoritten.

Jeg har aldri vært kresen i matveien, bortsett fra i Taiwan. Og det har enda ikke forandret seg stort, selv etter to år.




Det i midte her er griseblod og ris, veldig godt blandet sammen, og smaker veldig vondt. Det med at det smaker vondt sitter nok mellom ørene, for det er nok 'blodet' som ødelegger apetitten min. 





Jeg savner begynnelsen av Taiwan oppholdet mitt. Og nå savner jeg Taiwan sånn generelt sett. Bare tenkt at neste mandag er jeg tilbake. 'Hjemme'.

Å komme i gang. Igjen.

Det siste året har jeg studert veldig lite kinesisk. Unødvendig å si at det ikke er så veldig smart. Jeg kan komme med mange unnskyldninger, og noen av dem føler jeg selv holder, men alt i alt er grunnen for det egentlig kun meg og det å være lat.

Jeg har hele tiden hatt i planene å melde meg på private kinesisk timer på kinesisk senteret på skolen min, og i begynnelsen av det første semesteret gjorde jeg det, men det endte opp med at jeg syntes det ble alt for slitsomt. Ikke nok med at jeg allerede hadde veldig mange timer på skolen, om jeg ikke skulle ha ekstra etter jeg var ferdig. I tillegg er det generelt sett veldig slitsomt å være eneste elev i klasserommet, presset blir automatisk mye større, og du føler du må kunne svare på sekundet. Jeg har aldri vært en student som kan svare på sekundet. 

Så det ble til at jeg ikke meldte meg på flere timer etter jeg var ferdig, og siden har jeg ikke hatt noe stort å gjøre med kinesisk, annet enn det jeg allerede kan. Nå snakker jeg kinesisk helt fint, kommer meg uten problemer gjennom hverdagen, klarer å følge med litt i timene, klarer fint å skrive ned notater på kinesisk. Det går kanskje litt saktere om jeg skal sammenligne med klassekameratene mine, og jeg forstår heller ikke hva det er jeg noterer ned, men det har fått meg til å klare å skrive kinesisk drastisk fortere. 

I år, eller neste semester nå, har jeg tenkt å melde meg på privat timer igjen. Jeg vet nå at den ikke kommer til å bli noe bedre uten. Jeg kan snakke så mye kinesisk jeg vil, til jeg bli lilla i ansiktet, uten at den blir bedre, for jeg bruker kun det jeg kan fra før, og de ordene jeg ikke kan, hopper jeg bare over og sier dem på engelsk i stedet. 
Jeg har ikke tenkt over det, men når jeg leser de kinesiske statusene på facebook, har jeg alltid bare hoppet over de tegnene jeg ikke forstår, de tegnene jeg ikke gjenkjenner. Og jeg fatter rett og slett ikke hvorfor jeg har holdt på slik. Det er jo tegn som skal læres det og, så hvorfor ikke bare skrive dem ned og begynne å pugge?! Snakk om latskap sier bare jeg. Kinesisk er framtiden min, det er det som skal være livet mitt, så hvis ikke jeg begynner å gjøre noe med den sitter jeg veldig godt i det. 

Men nå har jeg begynt, å skrive ned tegn jeg ikke kan, og nå skal dem læres, alle sammen. Det kommer til å ta tid, men til slutt kan jeg lese venners status uten problemer, og jeg kommer til å ha en mye bredere kinesisk kunnskap. Og kanskje jeg kommer til å klare å lese litt mer lekser. 


Fifty Shades.


I går leste jeg ferdig den etterlengtede 'Fifty Shades' (bok 1.), og for meg var hele boken en stor skuffelse. Jeg syntes rett og slett den var alt for barnslig skrevet, virket useriøs, akkurat som om det var en veldig ung person som har skrevet den. Ikke bare useriøs, men også veldig urealistisk. Men nå kommer jo boka på en måte fra Twilight, og den er ikke så realistisk selv den, så det kan jeg godt leve med.

Sex scenene er det sant nok veldig mange av, men jeg syntes ikke de var så veldig sexy. En tolv åring hadde kanskje kunnet lest dem og syntes dem er litt i overkant, men jeg syntes ikke de var så veldig detaljert.

Det kjipe med at jeg nå har lest den ferdig, er at jeg må kjøpe bok nr. 2. Jeg må vite hva som skjer videre, og det til tross for at jeg bare gledet meg til å bli ferdig med denne, slik at jeg kunne starte på en ny bok. Som jeg allerede gjorde i natt, så får vente med den andre boka til etter jeg har lest en krim, da er jeg nok mer 'in to it'.

søndag 26. august 2012

Introduksjon.

Hvem er jeg? Kanskje en av de mest ordinære bergenserne du har møtt. Jeg er veldig meg selv, noen ganger kan det være veldig lite av meg, andre ganger veldig veldig mye. Jeg er som sagt fra Bergen, eller Sotra for å være enda mer konkret, så jeg har en tendens til å snakke veldig mye. Bable heter det kanskje. Hvert år, 20. Juni, fyller jeg år. I år var tallet jeg ble tjueen.

Jeg nevnte i tidligere innlegg at jeg har bodd i Taiwan i to år, dit flyttet jeg så snart jeg hadde fullført videregående, etter å ha gått rundt å ventet på den muligheten i tre år. Taiwan er drømmen min, og har vært det siden jeg fikk en ide om at det var en øy som i det hele tatt kalles Taiwan. Etter å ha bodd der i to år, elsker jeg det fortsatt. Rett og slett. I den siste tiden før sommerferien hadde jeg opptil flere episoder hvor jeg ikke kunne stoppe å glede meg til å forlate hele øya, men etter så lang tid borte nå, kjenner jeg at det har vært en litt for stor dose Norge. Det er kun i Taiwan jeg kan føle meg så hjemme, så tilpass, så komfortabel og trygg.

Det er en stressende plass, utrolig stressende. Det er rotete, mange mennesker, varmt - utrolig varmt, alt for varmt. Ikke bare det, det er fuktig, og det noe til de grader. Noen ganger skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt gidder å dusje meg hver dag.

Men ser jeg bort i fra det, er Taiwan en fantastisk øy. Det er ingen plass man kan bli så glad i, så fort. Etter min mening.

Etter å ha bodd i Taiwan så lenge, får jeg hele tiden spørsmål på hvorfor jeg ikke valgte å studere i Kina, som de fleste andre utlendinger gjør. Og svaret på det er såre enkelt; det var Taiwan jeg oppdaget først, og jeg liker ikke det alle andre liker. Og siden de fleste faktisk reiser til Kina for å studere kinesisk eller annet, ville jeg gå en annen vei. Hva er gøy ved å bo i et så annerledes land, og allikevel ha mange av sine egne rundt seg? Jeg vil jo ikke snakke norsk heller. Og sist jeg sjekket er vi tilsammen 26 nordmenn (noe i den duren hvert fall) på hele Taiwan, så stor fare for å snakke norsk er det ikke. I min by, Kaohsiung, er det kun en annen en utenom meg, og han fant jeg ikke ut om før kun et par måneder siden, og det også når han så og si er naboen min.

Jeg har en del erfaringer med å bo i utlandet, utenom Taiwan, så jeg føler jeg raskt klarer å vende meg til andre kulturer. Det har vært bodd tre år i Spania da jeg var liten, og et år i USA som utveksling da jeg var sytten. Så selv om Taiwan var et veldig stort steg for meg, det var liksom startet på noe veldig nytt, og noe jeg visste kom til å bli veldig langvarig, så har det gått veldig bra.




Blanke ark.

Nå har jeg slettet alle mine andre blogger og startet på nytt, på ordentlig. Jeg er så utrolig glad i blanke ark, at fristelsene med å begynne på nytt om og om igjen aldri slår feil. Jeg har så lyst til å ha en blogg jeg skriver på fast, og med gjerne gjevne oppdateringer. Får jeg det ikke til denne gangen, gir jeg rett og slett opp.

Så hvert fall, la meg gå over på det denne bloggen skal komme til å handle om; utlandet. Jeg har bodd i Taiwan i to år, og det gjennstår altså tre år. For de som ikke vet hvor Taiwan er, eller hva det er for den saks skyld, så er det er veldig liten øy rett utenfor Kina. Og selv om mange tror og mener det, så er Taiwan ikke en del av Kina.


I Taiwan bor jeg fordi jeg har et mål om å lære meg veldig bra kinesisk, og også fordi det er i Taiwan universitetet jeg går på, ligger. Wenzao Ursuline College of Languages heter den, så det er bare å trykke på linken om du er interessert i vite mer om den. De har et Mandarin Center for de som ønsker å ta noen måneder med et slikt kurs. Jeg gjør ikke det lenger, men holder på å ta bacheloren min i tolk og oversettelse, som er et fire årig program på den skolen. Om du skulle ha noen spørsmål anngående det, er det bare å spørre i eventuelt kommentarfeltet, eller på emailen min, som er camilla.eide91@gmail.com. 

Det første året mitt i Taiwan, studerte jeg kinesisk på sånn språkkurs, bare at det var i en annen by og annen skole. Chinese Language Center som ligger på en av Taiwans beste universiteter, Cheng Kung Universitetet i Tainan. Et språk senter jeg anbefaler på det sterkeste, da lærerene de har der er utrolig effektive og flinke til å undervise i et så omfattende språk. 

Etter å ha bodd i Taiwan i rundt et halvår, begynte skrekken med å måtte forlate Taiwan å ta av, så istedet for å fortsette å betale dyrt i språkkurs, hvert tredje månede, i lengre tid fremover, begynte jeg å sjekke opp i en utdannelse jeg kunne ta, for å hvert fall sikre meg noen år til på øya. Det er tolk jeg alltid har villet bli etter jeg fikk denne interessen i Kinesisk, så da jeg fikk høre om den ene skolen i Taiwan som har dette for bachelor studenter, slo jeg til med min da veldig dårlige språkkunnskapet i det språket som ville være hele maskinen til å forstå hva lærerene ville undervise oss. 

I dag har jeg altså fullført et år av graden min, selv med min kun halvveis gode kinesisk, og jeg må stolt innrømme at jeg har klart meg veldig bra, men da også så klart med veldig masse god hjelp fra mine medstudenter. Det er vel her jeg skal nevne at det er fantastisk å være eneste vestlig i klassen min. 

Akkurat nå, her jeg sitter og skriver, er jeg på ferie i Norge. Før jeg dro fra Taiwan, gledet jeg meg noe sinnsykt til å komme hjem igjen, hadde akkurat funnet ut at jeg ikke så meg selv med noen fremtid i Taiwan, og at det var Norge jeg ville tilbake til. Hadde faktisk en forferdelig hjemlengsel, noe jeg sjeldent får. 
Etter å ha kommet tilbake til Norge begynte jeg meg med det samme å grue meg til tilbake reisen. Fem uker i Norge, alt for kort! Derfor ble jeg nesten overlykkelig da jeg fikk beskjed fra øyelegen min at hun så at jeg aller helst utsatt reisen min med et par uker. Så nå drar jeg tilbake neste søndag, og gleder meg masse. Det føles som en utrolig stor lettelse å endelig savne Taiwan igjen, slik jeg gjorde i fjor sommer da jeg kom hjem i ferien. Jeg klarer nesten ikke å forestille meg hvordan det ville vært å dra tilbake uten å i det hele tatt ha lyst til å være der, når det er så langt borte. 

Så nå har alt falt på plass, bare kjedelig jeg fortsatt må vente enda en uke.