Hjem.

Jeg flytter hjem til Norge om tjue dager. En bestlutning som ble tatt på søndag. Grunner er mange, men the main reason er nok skolen og miljøet rundt den. Jeg vil hjem, og finne en annen smart måte å bli tolk på. Kinesisk kan jeg, nå handler det bare om å perfeksjonere den.

Lotus..

Forgje uke dro jeg til Potus Pond/Potus Lake for å møte min engelske venninne som er boende in Taipei, og moren og søsteren hennes som er på besøk i Taiwan. 

Været var som vanlig nydelig, og jeg tok endelig med meg det svarte kameraet mitt (speilrefleks). Det er for tungt til at jeg gidder å ta det med over alt, så det ligger ganske ofte hjemme og later seg. Ganske leit igrunn, for jeg er veldig glad i å ta bilder.

Folk her går med paraply året rundt, i alle sesonger, og alle vær typer. Jeg skjønner ikke hvordan de gidder å kaste bort livet sitt med å gå rundt for å være redd for å bli brun.

Her kjøpte vi en utrolig god vannmelon juice til 2 kr. 

期中考要來！

Om tre uker er det midterm, og denne gangen kjenner jeg virkelig netvøsiteten spre seg gjennom meg. I fjor var jeg mer avslappet til den, følte du det fikk hå som det kunne gå. Men i år er det annerledes, og jeg har to grunner for hvorfor det kan være tilfelle.

Grunn 1: jeg har student lån. Vil helst fortsette å ha det, og vil helst få noe av det omgjort til stipend når jeg er ferdig.

Grunn 2: jeg er blitt voksen! Jeg har et ønske om å klare meg bra på egenhånd..




Ukene mine er som regel fulle med skoleting. Jeg er glad for at dagene ikke et helt tomme, men ubevisst stresser det meg ut siden jeg vet jeg ikke har så mye tid igjen til å gjøre alt jeg må gjøre.

For mye ros.

Jeg forstår ikke hvordan taiwanesere får to år i Taiwan til bli en veldig kort tid med tanke på hvor bra de syntes kinesisken min er. Jeg forstår det ikke, fordi to år for meg er veldig lang tid, og jeg syntes at på den lange tiden burde kinesisken min vært mye bedre enn det den nå er. Det frustrerer meg at jeg ikke får den til å bli bedre, så når alle skal komentere og gi meg ros jeg føler selv jeg ikke fortjener, står jeg igjen og ikke vet om jeg skal si takk eller bare ignorere det. Noen ganger får jeg meg bare til å si at jeg har vært her i 'litt over' to år.
Og at de i det hele tatt skal kunne måle hvor bra kinesisken min er på bare noen får ord: "hei, jeg har bodd her i to år."

Ikke misforstå meg, kinesisken min er ganske bra. Jeg snakker så og si flytende med noen manglende vokabular her og der, men for meg er ikke det bra nok. Jeg skal bli tolk; den må være perfekt.

Jeg liker kanskje ikke for mye ros om kinesisken min, men det er andre områder jeg absolutt blir fornøyd med å få dem. Et eksempel på det er i går da jeg var og fikk facial (på norsk).
Det er bare best. Ikke fordi det er så billig, for det er det egentlig ikke. Langt i fra noe jeg kan finne på å gjøre hver uke, men fordi jeg får så grusomt mange komplimenter.

I går hadde jeg en dårlig dag; hovne øyne og utrolig trøtt, men det første som møtte meg da jeg gikk inn døren til klinikken, var tre veldig glade damer som sa huden min var så fin. Jeg har klaget på den lenge. Så var det å fortsette med å stirre på øyenvippene mine, og kommentere hvor lange de er, så måtte de få flere til å komme og se på dem. Så ble det til at øyenbrynene mine var så fine, og at jeg hadde så store øyne, fin nese, og fin munn. Det gikk så langt at venninna mi, som var niesen til hun som holdt på, ba dem om å stoppe siden jeg ville ende opp med å bli overlykkelig. Jeg hadde altså ikke noe imot det, selv om 'takk' er et ganske overlegent ord å bruke i Taiwan.

Det er så mange komplimenter inni bildet siden for dem så er utlendinger best, og alt med utlendinger er fint osv. Jeg er så langt ifra enig med dem, men jeg sier egentlig ikke noe på det. I Norge ble jeg til stadighet fortalt hvor små øyne, og liten nese jeg har, så å få høre det motsatte er så absolutt ikke ille i det hele tatt.

God morgen.

Det er blitt så typisk for meg å våkne opp tidlig slik at jeg kommer meg noen minutter (20-30) til skolen før den første timen. En stor grunn for at jeg gjør dette er for å rekke de utrolig trenge heisene som alltid har lange køer før klokken ringer. Jeg er ikke interessert i å stå i de køene og glane, for da er det sikkert at jeg blir for sen.

En annen grunn er vel fordi siden jeg står opp så tidlig som jeg gjør, er det ingenting jeg føler for å gjøre hjemme mens jeg venter. Så da tar jeg med en bok og ventet i klasse rommet. Jeg elsker det.



Som du ser; ikke mange som tenker likt som meg.

Politiet.

Meeko er veldig flink til å ikke kjede seg. Også veldig flink til å skape rot jeg må rydde opp.

I det siste har det egentlig skjedd veldig lite. Skole hver dag, et par lekser som behøver en god del ordbok, øyelege hvor nå alt endelig ser bra ut, rocke med rockeringen, og masse tur med Meeko. Og   idag ble jeg stoppet av politiet. Igjen, for andre gang. Ikke noe forferdelig galt jeg gjorde, bare et forsøk på å komme fremst lyskrysset, uten med tanke på at på den andre siden av "snarveien" (fortauet) sto det en politimann. Da jeg så han fikk jeg litt småpanikk, og vurderte å snu og kjøre tilbake samme vei jeg kom fra, men tok det i meg, og kjørte sakte mot den vinkende hånden hans. Første han ba om var ID på kinesisk. Jeg husket raskt at jeg ikke skulle forstå det, siden taiwansk politi er veldig redd for å snakke engelsk. Så jeg sa bare "hæ?". Men da viste det seg bare at han sa ID på engelsk, og jeg fant med en gang frem oppholdstillatelsen min og det norske førerkortet, vel vitende om at det ville vært umulig å vri meg ut av det.
Han begynte å studere begge to, uten og si noen ting, så jeg sa på engelsk at førerkortet var internasjonalt. Vet ikke om han forsto meg, for han sa ingenting. Så spurte jeg om det var noe han lette etter? Navnet mitt? Ingen svar. Så pekte jeg på mopeden bak på lappen. Han så på det litt til, og ga meg begge kortene tilbake, uten å si et ord. Så jeg spurte "can I go?", fikk et nikk, så kjørte jeg av sted.

Det jeg lærte fra det, var å ikke prøve å komme fremst i køen.

Sushi express.

På lørdag ble jeg invitert til middag med Nordmann nr. 2 her i Kaohsiung, sammen med kona og ei annen Taiwansk dame som bor i Norge, men som nå er på besøk i Taiwan.

Hele Sushi express handlet om er sushier som går rundt på et bånd hvor man plukker det som ser namnam ut, også blir antal fat til slutt telt, og man får da summen man skal betale. 

Det kan være en veldig skummel måte å spise sushi på, for man tenker egentlig ikke over hvor mye man har spist før helt til slutt, da man ser fatene i høye stabler. Er man på en strengt budsjett er ikke dette noe å gjøre om til dagligkost.

Veldig godt er det, og en veldig enkel måte å gjøre unna middagen på. Og te har det massevis av, så jeg forsynte meg godt med den. Neste gang får jeg ta med mamsen og papsen hit, og ikke en gang prøve å ta med Meeko som vi gjorde forgje gang; da kommer vi ikke inn. Selv ikke sovende i vesken sin. Forståelig, men veldig kjedelig.