Politiet.

Meeko er veldig flink til å ikke kjede seg. Også veldig flink til å skape rot jeg må rydde opp.

I det siste har det egentlig skjedd veldig lite. Skole hver dag, et par lekser som behøver en god del ordbok, øyelege hvor nå alt endelig ser bra ut, rocke med rockeringen, og masse tur med Meeko. Og   idag ble jeg stoppet av politiet. Igjen, for andre gang. Ikke noe forferdelig galt jeg gjorde, bare et forsøk på å komme fremst lyskrysset, uten med tanke på at på den andre siden av "snarveien" (fortauet) sto det en politimann. Da jeg så han fikk jeg litt småpanikk, og vurderte å snu og kjøre tilbake samme vei jeg kom fra, men tok det i meg, og kjørte sakte mot den vinkende hånden hans. Første han ba om var ID på kinesisk. Jeg husket raskt at jeg ikke skulle forstå det, siden taiwansk politi er veldig redd for å snakke engelsk. Så jeg sa bare "hæ?". Men da viste det seg bare at han sa ID på engelsk, og jeg fant med en gang frem oppholdstillatelsen min og det norske førerkortet, vel vitende om at det ville vært umulig å vri meg ut av det.
Han begynte å studere begge to, uten og si noen ting, så jeg sa på engelsk at førerkortet var internasjonalt. Vet ikke om han forsto meg, for han sa ingenting. Så spurte jeg om det var noe han lette etter? Navnet mitt? Ingen svar. Så pekte jeg på mopeden bak på lappen. Han så på det litt til, og ga meg begge kortene tilbake, uten å si et ord. Så jeg spurte "can I go?", fikk et nikk, så kjørte jeg av sted.

Det jeg lærte fra det, var å ikke prøve å komme fremst i køen.

Sushi express.

På lørdag ble jeg invitert til middag med Nordmann nr. 2 her i Kaohsiung, sammen med kona og ei annen Taiwansk dame som bor i Norge, men som nå er på besøk i Taiwan.

Hele Sushi express handlet om er sushier som går rundt på et bånd hvor man plukker det som ser namnam ut, også blir antal fat til slutt telt, og man får da summen man skal betale. 

Det kan være en veldig skummel måte å spise sushi på, for man tenker egentlig ikke over hvor mye man har spist før helt til slutt, da man ser fatene i høye stabler. Er man på en strengt budsjett er ikke dette noe å gjøre om til dagligkost.

Veldig godt er det, og en veldig enkel måte å gjøre unna middagen på. Og te har det massevis av, så jeg forsynte meg godt med den. Neste gang får jeg ta med mamsen og papsen hit, og ikke en gang prøve å ta med Meeko som vi gjorde forgje gang; da kommer vi ikke inn. Selv ikke sovende i vesken sin. Forståelig, men veldig kjedelig.

Sightseeing.

Her var jeg idag. Det var veldig varmt og jeg fikk Meeko i favoritt tilstanden; sliten.

Øyelegen.

Å dra til øyelegen på en lørdag er noe jeg vil helst prøve å unngå å gjøre igjen. Da er det mer kaos, for det virker som legen har bestemt seg for å sove noen ekstra minutter, og virker som det å komme for sent i helger er greit.




Dette er altså legen min. Kjekk mann altså. Tror det er han som eier dette senteret, siden det er bilder av han overalt. Han er ikke så flink til å snakke engelsk, men jeg forstår han, og han har ingen problem med å forstå meg, så da er jo det fint.




Jeg var akkurat ferdig med å måle trykket mitt og litt sånn diverse. Igjen klarte jeg ikke sitte rolig når de blåste luft på øynene. Jeg skvetter like mye bakover hver gang, og sykepleierne er alltid like tålmodig med meg.

Oversette.

Hver uke får vi ny oversettelse lekse. Denne uken var det om Oral-B tannbørstene for barn. Slik vi skal gjøre det er å først oversette det selv, levere det på Elearning, og så senere samme uke sette oss sammen i gruppen vår og gjøre denne oversettelsen enda bedre, for så å levere den inn igjen.

I dag møttes vi for frokost for å gjøre akkurat det.

Fine skolen min. Egentlig det eneste jeg liker ved den. At den er fin. 

Under disse møtene gjør jeg svært lite. Prøver å følge med på hva de diskuterer, men det er lite jeg forstår når det kommer til hvilken setninger som passer bedre til det og det. Så egentlig lar jeg dem bare holde på, og håper vi til slutt får en fin og riktig oversettelse. 

Denne gangen var jeg overassket over at min oversettelse var til nytte, at jeg faktisk hadde riktige og bra setninger. Det er alltid godt å få skryt for noe man finner så vanskelig, som man i utgangspunktet har tatt forgitt at er brukelig. 

Så da var denne oppgaven ferdig for denne gang. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg liker det. Veldig interessant, og jeg merker at den gjør kinesisken min mye bedre. Nesten en selvfølge når jeg sitter timesvis med oversetteren for å finne ord som ikke skal virke alt for direkte-oversatt ut. Jeg er hvert fall stolt over at jeg får det til. Noe som får meg til å tenke på Sør-Afrikaneren som har begynt i klassen under oss; hun snakker ikke kinesisk i det hele tatt. Hvorfor hun ikke begynte på engelsk linjen fatter ikke jeg. 

Løpende fort.

Teen jeg starter skoledagen med. Alle sier den brenner fett, men tror ikke jeg helt tror på det. Den smaker hvertfall godt, har ikke tilsatt sukker, og viktigst av alt; får meg til å føle meg sunn for hver slurk jeg tar.

Nå er snart enda en uke ferdig. Tiden går så utrolig fort, og jeg vet ikke engang om jeg syntes det er bra eller ikke. Jeg har ikke enda begynt å lengte til neste ferie, men vet det kommer til å skje snart. Spesielt nå som jeg har klart å rote til meg et ekstra fag i uken jeg overhodet ikke trenger. Alt kun på grunn av et ønske om å få Koreansk. Som jeg faktisk fikk, med litt ekstra på kjøpet. Helt og holdent min feil at jeg nå har 24 timer i uken istedet for de 20 jeg egentlig kun trenger.



Leksene for neste uke. To valg, hvorav jeg jeg valgte nr. 1: hva ville jeg representert fra mitt land dersom vi skulle hatt de olympiske leker?

Spørsmål nr 2 var bare merkelig: hvis jeg var sjefen for togstasjonen, hvordan ville jeg gjort det?

Stinky Tofu.

Her om dagen hadde jeg endelig et etterlengtet Stinky Tofu (臭豆腐) måltid. Trenger jeg si at det var veldig godt?



Stinky Tofu partneren min.



Numnum

翻譯。

Dette er min første oversettelses lekse vi fikk igår. Gjort helt selv, og denne gangen klarte jeg å levere den på skolens elearning helt selv, nettsiden hvor alt av fag-ting holder til. Jeg har egentlig aldri før forstått meg helt på den, men har bestemt meg for å gjøre det bedre på mange områder dette året, så jeg fant fint ut av det når jeg anstrengte meg litt. 

Oversettelsen derimot er ikke så veldig bra. Brukt litt mer oversetter enn det skal være nødvendig, men siden det er første oppgave, og med litt dårligere kinesisk enn dem andre, føler jeg at jeg mestret oppgaven fint. Og det er jo alltids flere sjanser hvor jeg har muligheten til å forbredre meg. 

I kinesisk litteratur timen i dag, som vi også hadde første året, med samme lærer, fikk vi beskjed om at dette semesteret skal vi skrive en novelle på 5000 ord som skal leveres helt på slutten. Jeg beskymret meg ikke så mye over dette da vi fikk beskjeden, siden jeg er veldig glad i å skrive, og tok det også som en selvfølge at jeg skulle få lov til å skrive den på engelsk, siden samme læreren lot meg gjøre det i fjor. Men nei. Siden det nå er andre året måtte jeg gjøre mitt beste og skrive på kinesisk, hvor han kunne akseptere mine grammatiske og lignende feil. Så istedet for 5000 ord, blir det 5000 tegn. Har allerede begynt, så ligger vel nå på om rundt ti av dem. 

Første Skoledag.

Da var den overstått, og fullt så ille var den ikke. Ikke i det hele tatt. Dagen startet som alle andre dager; opp klokken 6.45 for en yoghurt, etterfulgt av en runde i parken med Meeko. Snakket med mamma og pappa noen minutter mens jeg lagde omelett til lunsj, så var det å kjøre avgårde til skolen 8.30. Mandager starter klokken ti for meg dette semesteret, men siden det var første skoledag skulle vi ha klassemøte klokkn ni.

Å se alle klassekameratene igjen var som om jeg så dem i går. Ingen hadde forandret seg stort annet enn et par hårklipp her og der.

Vår nye klasse president skulle holde en liten tale, og gi oss nyttig informasjon. Og her må jeg bare nevne at hun er den personen jeg liker minst av alle mine noe og femti klassekamerater. Noe mer arrogant menneske tror jeg aldri før jeg har møtt, og så sjefete! Hun snakker ned til alle, og har en slik holdning hvor hun mener, ikke tror, at hun vet best og er best. Det verste for meg, er det at hun, og venninnen hennes som var en veldig god venninne av meg helt til jeg oppdaget hvor falske de faktisk er, mener at de med yngre alder burde respektere dem siden de er et år eldre enn de fleste i klassen. Det de dermed glemmer er det at jeg er året eldre enn dem igjen, så hvis dette er så utrolig viktig for dem, hvor er da respekten jeg fortjener?

I timene, hvis noen snakker, er de begge raske med å hysje på dem. I andre timer, er det greit at de to sitter og snakker. Jeg får rett og slett noia av og se på dem, og har derfor bestemt meg for å være like arrogante mot dem, som de er mot alle andre, og bare ignorere dem når de begynner å bli sjefete over meg. Jeg bestemmer selv helt fint om jeg vil være barnslig og uhøflig og snakke i timene. Så det så.

På mandager har jeg kun en time, som handler om logikk. Eller, mer riktig er den oversatt til "Critical thinking", (批判思考). Siden første time alltid handler om introduksjon til faget, vet jeg ikke enda hvor interessant det kan være, men så langt har jeg klart å ikke leke med telefonen. Målet er å la det fortsette slik.

Neste uke skal jeg prøve å få koreansk level 2 på mandager også.

I morgen har jeg min første oversettelses timen. Grugleder meg til den. Gleder meg siden det er det jeg har lyst til å holde på med, og ser frem til å lære meg mer om det, men gruer meg siden jeg har fått den strengeste læreren når det kommer til faget, og det handler i tillegg om å oversette engelsk og kinesisk, hvor et av de språkene ikke er i min ekspertise. Ikke enda.

Været har forresten forandret seg fra sol og varme til regn, lyn og torden og varme. God natt.

Å bli brun.

Jeg tror aldri før jeg har klaget så lite på Taiwans vær som jeg har gjort siden jeg kom tilbake. Nå setter jeg faktisk pris på den. Dette kan ha mye å gjøre med at jeg unngikk den verste varmen da jeg var i Norge, at temperaturen faktisk ikke er så uutholdelig på denne tiden av året.

Siden jeg har Meeko, går jeg opptil flere turer om dagen, og disse turene foregår i parken rett ved siden av bygningen hvor jeg bor i.

Midt på dagen får jeg som regel denne store parken helt for meg selv - Taiwanesere går ikke ut i sola om de så kan unngå det. De har et mål om å bli og holde seg hvite, og vi alle skjønner jo at det ikke er en mulighet når sola er så sterk som den er. Hvert fall i disse områder.

Jeg har selv, i en lang periode, vært bitt av ikke-bli-brun-basillen. Å bo i Taiwan gjør noe med en, man blir veldig lett påvirket av skjønnhetskomplekset de har her. Som de har i Asia generelt sett. Men nå gidder jeg ikke lenger å bry meg om det, hvis jeg vil få en fin brunfarge, smører jeg meg godt med solkrem og tar meg en fin tur i solen. Fuktigheten gjør så klart at jeg ikke er like tørr når jeg tar mine første skritt innenfor døren, men det får så være.

Kremer med hvitning stoffer er også helt uaktuelt. Jeg var på Watsons i dag, butikken med alle slike skjønnhets produkter, sminker osv. Jeg visste hva jeg hadde kommet for å kjøpe; en helt enkel dags krem. Jeg ble plutselig overmannet av ei dame som lurte på hva jeg så etter. En krem, sa jeg. Om jeg ikke ville komme og ta en titt på et enda bedre produkt. Jeg fulgte etter, litt små irritert over at dette ville ta lengre tid enn planlagt. Hun begynte å smøre en type lotion på hånda mi, og begynte å forklare hvor bra den var osv, og da jeg hørte ordet "hvit", sa jeg at jeg ikke ønsket å bli hvitere. Da fant hun frem noe annet. Prisen likte jeg ikke, så det sa jeg klart i fra om, jeg var ikke interessert.

Til slutt fant hun frem en liten krukke, som hadde så og si samme pris som den kremen jeg hadde sett på helt i begynnelsen. Jeg nevnte dette, at jeg syntes den var veldig liten. Så sa hun at hun skulle gi meg en prøve på en solkrem, gratis. Jeg takke for den, og sa jeg skulle prøve de ut. Så lurte hun på om jeg ikke hadde noe imot å legge igjen informasjonen min. Jeg tenkte litt over dette, i og med at jeg hater at ukjente ringer meg, spesielt selgere som dette. Men jeg sa ja, og skrev ned det gamle nummeret som ikke er i bruk lenger. Plutselig sa hun at vi kunne gå videre, og hun tok med den lille krukken med krem og gikk mot kassen. Jeg ble litt usikker med hva som holdt på å skje, og sa jeg ikke skulle kjøpe den. Ikke det? Men da kunne jeg ikke få den gratis prøven. Jeg sa jeg hadde ikke sagt jeg skulle kjøpe den, så jeg leverte tilbake prøven, beklaget meg, og gikk for å betale for den jeg hadde hatt lyst på hele tiden.

Noen ganger skulle jeg bare ønske de kunne la kundene få være i fred. Det verste er at de faktisk er veldig bra selgere. Skummelt bra.

Håpskolen - Kina Midtens Rike.

Jeg fikk en mail fra linjen Kina- Midtens Rike på Møre Folkehøgskole, hvor de presenterte et prosjekt de startet med i 2003, som går ut på å hjelpe barneskoler rundt om i Kina.

"Hjelpearbeidet

Som en del av undervisningen på linjen "Kina-Midtens Rike" på Møre Folkehøgskole lærer vi elever om muligheter for skolegang og utdanning i Kina, og vi arbeider med et prosjekt knyttet til nettopp dette kalt "Håpskoleprosjektet". "Håpskoleprosjektet" er en form for hjelpearbeid som ble startet opp av Møre Folkehøgskule i år 2003, og prosjektet går i hovedsak ut på å støtte tre ulike barneskoler økonomisk ved å bevilge midler til konkrete prosjekter på skolene prioritert av rektor og skoleledelse, samt å støtte enkeltelever på skolene med nødvendig skolematieriell. Skolen vi skal besøke i løpet av dette skoleåret er Lilong-barneskole. Denne barneskolen er lokalisert i et svært fattig område i provinsen Yangshou i Sørkina, og den økonomiske tilstanden i området skinner igjennom på barneskolen som før hjelpearbeidet begynte ikke hadde andre læremidler enn tavle og kritt, og som hverken hadde bøker, vanntilgang eller tilgang på papir. 

har blant annet blitt brukt til å restaurere vegger, bygge skikkelig mur rundt skolen, nytt skolebygg, planting av trær, sikring av tilførsel på rent vann til skolen og nytt skolemateriell. "

Jeg har selv aldri vært i Kina, og det selv om jeg har bodd i Taiwan i to år, som ligger så nærme, men jeg har et utrolig stort ønske om å dra dit en gang. Jeg har også alltid hatt i bakhodet et ønske om å kunne hjelpe Kina, om det så kulle vært barnehjem eller lignende. Derfor syntes jeg også dette prosjektet er veldig interessant, for de gjør det kanskje mange av oss ønsker å gjøre; hjelper. 

"Hvert år siden 2004 har elever ved Møre Folkehøgskole besøkt en eller flere av de tre barneskolene på den seks uker lange reisen i Kina, for fysisk å ta del i hjelparbeidet. Med seg tar elevene med penger de har fått inn i løpet av skolerået ved å pante flasker,  holde kakesalg, tombola og andre arrangementer, og midler donert av bedrifter og privatpersoner. Pengene har blant annet blitt brukt til restaureringsarbeid, planting av trær og til innkjøp av nytt skolemateriell som bøker, kopimaskiner, papir, skrivesaker og datamaskiner. Med Møre Folkehøgskoles hjelp har Lilong-barneskole nå et skikkelig skolebygg, vanntilgang, et bibliotek med hele 1200 bøker, flere datamaskiner, og elevene har også fått tilgang til kladdebøker og skriveutstyr. Vi ser her at det ikke er tvil om at til og med de små hjelpeprosjektene kan utgjøre en stor forskjell." 

Kina- Midtens Rike ønsker å vise at også små prosjekter kan utgjøre en forskjell, og man kan se at akkurat det kan det gjøre ved å lese om hvor mye de faktisk har klart å oppnådd, hvor mye de har klart å hjulpet barneskoler med null ressurser som startpunkt. 

"Mennesker som lever i fattigdom har ikke samme mulighet som oss til å velge sin egen framtid, eller til å ta i bruk sine evner og anlegg. Vi her på Møre Folkehøgskole tror at utdanning er et godt middel for å komme seg ut av fattigdom, og vi mener at utdanning kan bidra til fremtidshåp og en mulighet til å påvirke sine fremtidsutsikter. Ved å støtte barneskoler i Kina gir vi fattige kinesiske barn muligheter, og vi ser på det som et stort privilegium å få spre optimisme og glede i en hverdag der drømmen består av et ønske om å lære. 

Utdanning er en sikker vei mot en positiv utvikling."

Hvis du ønsker å lese mer om dem, kan du klikke her. Eller kanskje du ønsker å like facebook siden deres? Da kan du klikke her.

Tainan.

Jeg kjørte til Tainan igår, en time med scooter. Det hender jeg ofte tar turen dit i og med at jeg bodde der første året mitt i Taiwan, og syntes det kan være greit å møte Slovakia igjen i ny og ne. 

Tatt en gang det var kaldt.

Jeg tok på meg kjole i håp om a bli litt brun, og startet kjøringen halv elleve. Selv med solkrem endte jeg opp med røde skuldre og rød nese. 

Ut over dagen ble det bare varmere og varmere, og det var tydelig at det var flere som merket noe til den. Vanligivis ville denne lille skrullingen gjort alt i hans makt til å komme ut av vesken sin, men denne gangen hadde han for liten energi til å gjøre noe med det. Ikke ville han ha vann fra hånda mi heller, så da fikk han bare ha det så godt. 

Da jeg bodde i Tainan syntes jeg det var en ordentlig storby, men fortsatt for liten til at jeg ønsket å bo der videre. Tainan er tross alt den fjerde største byen i Taiwan. Men etter å ha bodd i Kaohsiung, klarer jeg ikke la være å legge merke til hvor utrolig liten Tainan egentlig er. Med lave bygninger osv. Ser ut som en stor landsby. Jeg liker det.

回家了！

Nå har jeg endelig kommet meg inn i ren leilighet, og alt er veldig godt til rette. Det var absolutt ikke feil å ordne med vaskehjelp til jeg skulle komme hjem igjen, hvert fall med den tilstanden leiligheten var i da jeg dro med gipset hånd. 

I går var jeg og hentet scooteren min som har stått på verkstedet siden en måned før jeg dro hjem til Norge. Nå hel og fin. Likte ikke så godt å betale de 4000 kronene for den, så håper virkelig forsikrings selskapet til han jeg hadde ulykken med betaler dem tilbake. 

I går var jo også dilemmaet "hva skal man spise". Jeg har savnet taiwansk mat ganske mye i det siste, og det jeg tenkte mest på var BBQ og hot pot. Siden hot pot ikke er så spesielt sunt, som da heller ikke passer så veldig bra til dietten min for øyeblikket, bestemte jeg at jeg og Tracy skulle gå for det første. Men siden det ikke var noen ledige plasser på den beste BBQ plassen, endte vi opp med valg nr. to. 

Veldig namnam.

Jeg har de siste ukene begynt, og klart det helt fint, å stå opp klokken sju. Vanligvis har det vært siden jeg skal spise da for å starte dagens forbrenning, for så å gå og legge meg igjen. Men nå har jeg Meeko jeg må ut med, så i dag tidlig gikk jeg den vanlige morgenturen hans, og da jeg kom tilbake måtte jeg også som vanlig ha noen ord med vakta siden jeg ikke har sett han på veldig lang tid, og han har alltid veldig masse å fortelle. Han hadde sett meg komme, så han sto i døra klar til å ta imot oss begge to. 

- Camilla! Både du og Meeko har lagt på dere. (Camilla！妳跟Meeko都變胖 。)

Det verste med Taiwanesere når dem sier sånt, er at det blir sagt på en slik måte at det er det meste normale i hele vide verden å fortelle en person som er litt overvektig. Jeg tar det som et smil, men følte jeg måtte forsvare meg selv med å fortelle om medisinene jeg har måttet gå på siden begynnelsen av Norge oppholdet mitt på grunn av øyet mitt. At det er på grunn av dem ansiktet mitt er blitt ganske mye rundere siden sist han så meg. 

Så sånn er det. Nå skal jeg fortsette å lese Camilla Lackberg sitt verk, etterfulgt av et møte med nordmann nr. to her i Kaohsiung. 

Hjem.

Nå drar jeg ordentlig hjemhjem. Til kaohsiung. En dag i hovedstaden var veldig koselig, møtte igjen nordmann nr. 1 jeg kjenner i Taiwan, hvor jeg også da møtte sønnen hans for første gang, som nettopp har flyttet til Taiwan for å studere kinesisk et år.

Hunden deres Ibsen møtte jeg jo også igjen, så Meeko hadde noen å krangle med.



Det er utrolig deilig å være tilbake til Taiwan. Selv om varmen stresser meg sånn ut, føler jeg for det en slik ro over meg. Nå kan jeg endelig begynne å få ting til å falle på plass igjen, og det første jeg skal prioritere er nok å hente scooteren min, og betale husleien. Og kanskje betale litt andre regninger.



Meeko skal forresten på diett. Vi bestemte oss for å gjøre det sammen.

Dra.

I morgen drar jeg, og gud som jeg gleder meg! Jeg hadde ikke trodd for to måneder siden at jeg kom til å få tilbake Taiwan gnisten, og jeg er så takknemlig for at akkurat det har jeg. 

Etter å ha ankommet hotellet i går kveld, etterfulgt av en tur til Karl Johans gate, var det første som slo meg at jeg følte meg som en utlending i mitt eget land. Jeg er ikke ofte i Oslo, en gang i ny og ne, så jeg blir alltid litt sjokkert over hvor lite norskt jeg føler alt er her. Jeg har hvert fall bestemt meg for at i fremtiden blir det aldri til å bli boende i hovedstaden. Nå skal jeg egentlig aldri si aldri, men sånn som jeg ser det nå; næhæi. 

Nå skal jeg fortsette å lese på boken min, også skal jeg legge meg, og gjøre meg mest mulig opplagt til min ganske korte flyreise i morgen som starter klokken fjorten. Hele femten timer til sammen faktisk, noe som er det korteste jeg har reist på den strekningen. Gleder meg veldig til å se Meeko igjen nå kjenner jeg. 

Pappa sa noe morsomt.