Å minnes.

Nå sitter jeg her med en stor kaffe kopp, leser 'orkestergraven' av Unni Lindell og ser på 'the big bang theory' mens jeg også minnes om min første dag i Taiwan. Den aller første.

Jeg husker da jeg satt på flyet, hvor overassket jeg ble over menyen hvor vi selv fikk velge hva vi ville spise. Det virket så ordentlig. Jeg husker ikke hva jeg valgte her, men sikkert noe kylling greier. Det var hvert fall veldig godt.

Flyet jeg var på var langt fra fullt, så jeg fikk en tre seter helt for meg selv, slik at jeg kunne ligge meg langs hele rekken. Unødvendig å si at jeg storkoste meg skikkelig. Hvert fall mer enn jeg hadde gjort om jeg hadde hatt noen ved min side.

Da jeg landet på flyplassen i Taipei, ble jeg hentet av en venninne jeg hadde kommet i kontakt med over nettet. Vi hadde ikke chattet så lenge sammen før hun tilbød seg å hente meg på flyplassen. Og lettet over det var jeg, siden jeg egentlig aldri før hadde reist så alene, og det å komme til et så fremmed land skremte meg kanskje litt. Hun bodde, og bor fortsatt, i Taichung, Taiwan's tredje største by. Jeg skulle egentlig til Tainan, Taiwan's fjerde største by, men ble med henne noen dager i Taichung. Så fikk jeg se den byen og.

Jeg vet ikke hva mitt første inntrykk av Taiwan var. Jeg tror jeg allerede var veldig klar over hvordan det ville være der, etter så mange Taiwanske TV-serier jeg hadde sett, at jeg allerede hadde tatt livet av det første inntrykket mange får når dem reiser utendlands. For meg var det som å dra til en annen by i Norge. Bare med litt flere kinesiske tegn. Om det er en bra ting vet jeg ikke, fikk ikke noe kultur sjokk, som da kan være veldig positivt.

Men jeg husker lettelsen jeg hadde av å endelig være i Taiwan. Hele tre år hadde jeg gått rundt og ventet på muligheten til å dra. Hele tre år hadde hodet mitt dag inn og dag ut vært okkupert med Taiwan, googling av Taiwan, snakking av Taiwan osv. Jeg klarte rett og slett aldri å få nok av det, og bare det å endelig få lov til å gå i Taiwanske gater var en fantastisk følelse.

Det tok ikke lang tid før jeg forelsket meg i seven eleven. Som er overalt. Og som har nesten alt du trenger av daglivarer, som også er litt dyrere enn hos vanlige butikker, men som egentlig går ganske greit.

Min første telefon, kjøpte første dagen. Jeg hadde så lyst på en rosa klapp-telefon med kinesiske tegn på knappene. Det tok ikke så mange måneder før jeg ville ha en bra telefon.

Første gang jeg spiste is, som Taiwanesere er så glad i. For å være helt ærlig er jeg mer glad i is-krem. Men dette funker også, hvis sausen de har på er god, og når det er frukt på istedet for rare gele greier.

Sier seg selv at det er veldig godt om sommeren, så det er noe jeg gjerne ikke vil unngå når varmen er på det høyeste.

Dette likte jeg ikke når jeg prøvde det første gangen. Squid på norsk vet jeg ikke, men jeg syntes hvert fall ikke det var noe tiltrekkende ved det. I dag kan jeg veldig godt spise det, men er fortsatt ikke favoritten.

Jeg har aldri vært kresen i matveien, bortsett fra i Taiwan. Og det har enda ikke forandret seg stort, selv etter to år.

Det i midte her er griseblod og ris, veldig godt blandet sammen, og smaker veldig vondt. Det med at det smaker vondt sitter nok mellom ørene, for det er nok 'blodet' som ødelegger apetitten min.